mandag 7. november 2011

Bra helg

You love horses. I don't trust them. Their shoes are permanent. Who makes that kind of a commitment to a shoe?
- Russell Brand som Arthur i Arthur

Har hatt en superdupermegahelg på speiderkurs i Bergen. Jeg har lært om organisasjonskunnskap, lederstrategier, lederstiler, maktmisbruk, likestilling i speideren og mye mer. Mest teori, men også litt praktisk. Kurset skal lære oss om emner innen ledelse, men jeg lært mer om bevisstgjøring også på et mer generelt plan. At man kanskje skal tenke litt mer, i alle fall når man har med barn å gjøre i en kristelig organisasjon. Mange viktige ord i den setningen. Vi hadde også mange prsktiske øvelser som virkelig var bevissgjørende i forhold til aktsomhet med språk og handlinger og aksept av andre mennesker. Vi hadde blant annet en øvelse hvor vi fikk simulert hvorden det er å ha en sykdom som medfører konsentrasjonsvansker, som for eksempel ADHD. Det var tøft. Og bevisstgjørende og lærerikt. En skikkelig åpenbaring. Akkurat som resten av helga.

Vet dere hva jeg liker med speideren? Ja, dere vet hva jeg liker med speideren. Jeg må jo har skrevet sikkert hundre innlegg om det. Nå skal jeg komme med en ting til jeg liker med speideren. Jeg liker at normene er helt annerledes. Det er langt i fra så sosialt anstrengende å være på speidertur selv om du ikke kjenner noen av de andre fordi det formelle tjattet man vanligvis må gjennom når man møter nye mennesker det trenger man ikke å lide seg gjennom der. Jeg unngår ikke folk i speideren. Nå unngår jeg vanlivis ikke folk til vanlig heller, men herregud, hvem har vel ikke tatt opp telefonen fordi man plutselig kom på noen veldig viktig man måtte melde noen når man aner en ukomfortabel samtale komme? I speideren er det mye mer sosialt akseptert å sette seg ned ved siden av en man ikke kjenner og bare begynne snakke fordi man har det at man er speider til felles om det er nok til å fylle timesvis med snakk. Også tror jeg det har å gjøre med at speidere er så engasjerte. Ingen speidere som er over enn viss alder, si 14, er uengasjerte og det av den enkle grunn at det krever litt å være speider, men på en bra måte. Det er så herlig forfriskende å kunne snakke om troppsinndelinger med en 50 år gammel mann fra Alta og helt oppriktig finne samtalen interessant og givende nettopp fordi begge er så engasjert. Det er ikke bare høflig snakk. Det er nyttig og spennende å høre om. Jeg bare digger det. Jeg skal være speider til jeg dør.

Og nå er jeg altså hjemme igjen, og i går kveld var jeg sikkelig sliten. Litt fordi det har vært en tøff helg, men også litt fordi jeg er klar over at den kommende skoledagen kommer til å være sosialt krevende i forhold til helga fordi noen av de jeg kommer til å møte har jeg simpelten ikke mer til felles med enn at jeg går på samme skole. Og det er ikke nok til å fylle timesvis med samtale.

Håper jeg fikk sagt det jeg skulle selv om dette ble veldig rotete. (Lærte på kurset at man ikke skal avslutte en tale / et foredrag / en presentasjon med en setning som nedverdiger det man nettopp har sagt fordi da ødelegger man det siste poenget sitt fordi lytteren / leseren ikke vil sitte igjen med mitt siste poeng, men med den siste setningen.

Derfor: Speideren er ikke er sosialt anstrengende sted å være nettopp fordi alle man møter er så like deg selv, selv om man kanskje ikke har så mye annet enn speideren til felles, men det er nok fordi speideren er alt i øyeblikket.

xoxo Synne, glad:)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar