mandag 29. august 2011

Gråt

Lasagnesåret heles sakte men sikkert. Nå har det gått litt over fra å svi til å klø. Jeg tror jeg savner tiden da det svei. Det måtte jeg på en måte bare i bite i meg. Men når det klør, da kan du liksom klø, og da er det snakk om viljestyrke. Jo, jeg savner nok definitivt tiden da det svei.

I går ble jeg sittende oppe og se "Marley and Me" på FEM. Dere trodde kanskje at si, "Titanic" eller "The Notebook" var tidenes grinefilmer. Vel, det kan jeg offisielt avkrefte, for "Marley and Me" tar kaka. Jeg gråt sammenhengende i over en halv time på slutten av den filmen, og jeg har sett den før, så jeg visste hva som kom til å skje. Jeg bare grein og grein, den er så forferdelig trist og ganske fin. Anbefales, faktisk. Se den gjerne like før du skal legge deg, for det positive med en tårflom er at du blir så tung i øynene at det er utrolig deilig å sovne.

1. toothpaste hangover:

The effect that makes everything taste disgusting after you brush your teeth.
Augh! This orange juice tastes horrible, thanks to that gosh-darned toothpaste hangover!
xoxo Synne, har lekser som venter:)

lørdag 27. august 2011

En helt vanlig mann

Åh, det er så mange fine filmer ute nå som jeg har så lyst til å se. Føler at filmverdenen er bitt av Inception-basillen, for alle filmene som kommer for tiden, har liksom det elementet av at alt ikke er helt som du tror. Eller, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det er så mange filmer som har et aspekt ved seg som ikke stemmer med slik verden egentlig er, men at man må godta dette aspektet for å forstå filmen. Også følger spenning som en konsekvens av dette aspektet. Akkurat sånn som Inception. Var dette forståelig?

Limitless
En helt vanlig mann, Bradley Cooper, får tak i en pille som gjør han til den perfekte versjonen av seg selv. Denne pillen gir han tilgang til hele hjernen sin, og har får plutselig kunstnerisk appetitt, økonomisk teft og voldsom kreativitet. Han blir rett og slett et supermenneske. Men hva skjer når han går tom for pillene? Kan man noensinne gå tilbake til et normalt liv igjen etter å ha levd over evne?

The Adjustment Bureau 
En helt vanlig mann, Matt Damon, møter tilfeldigvis en kvinne på bussen en morgen og de forelsker seg. Han blir derimot kontaktet av en gruppe mennesker som forteller ham at han aldri skulle ha møtt denne kvinnen, og at livet hans ikke lenger følger "planen". Sjokkaspektet i denne filmen er altså at alle menneskers liv følger en satt plan. Han blir rådet til å gi slipp på kvinnen, men hadde det vært så lett hadde vel filmen ikke vart særlig lengre enn 10 minutter. Dramadramadrama.

Unknown
En helt vanlig mann, Liam Neeson, er innvolvert i en bilulykke og våkner opp fra koma fire dager senere. Når han prøver å oppsøke kona si, kjenner hun han ikke igjen, men introduserer han for sin mann, en person med samme identitet som vår helt, Liam. Han oppsøker videre taxisjåføren som også var i bilulykken og sammen finner de ut at det, som forventet, er noen unormalt store ugler i mosen.


Source Code
En helt vanlig mann, Jake Gyllenhaal, våkner opp på et tog og uten å ane hvordan han havnet der. En kvinne sitter foran han og påstår hun er hans kone, men mannen drar ikke kjensel på henne. Etter åtte minutter eksploderer toget og Jaker'n våkner opp i et laboratorium omsider med sin egen identitet. Han blir fortalt at det er blitt utviklet noe som heter Source Code som gir det aktuelle mennesket muligheten til å gjennoppleve de siste åtte minuttene av en annen persons liv uendelig mange ganger. Jakes oppdrag blir dermed å finne bomberen og bomben som forårsaket eksplosjonen, men dette byr ikke overraskende på problemer da han, selvfølelig, faller for "kona si".

Skjønner dere hva jeg mener? Tror jeg aner en ny trend.

xoxo Synne, fortsatt merket etter lasagneuhellet:(

torsdag 25. august 2011

Elsk A/W 2011

Nam!

 Stjernekjole fra Dolce and Gabbana

 Veske fra Celine


"Baroque" solbriller fra Gucci

Skjørt fra Thakoon

Kjole fra Rodarte

Glitterkjole fra Balmain

Fargetrench fra Loewe

Glitterskoletter fra Miu Miu


Pluss alt fra Vivienne Westwood og Sportmax.
Mhm - ja takk!

Kilder: stylebistro, polyvore, ecouterre, my fashion power, wallpaper, mrnareen og art, fashion & him.

xoxo Synne, will sing for clothes:)

onsdag 24. august 2011

Linsedramaet - Del II

Ok folkens, så jeg var helt klar for en avgjørende linsetime på tirsdag ikke sant. Skulle til og med dra tidlig fra skolen for å rekke den og greier og greier. Så, rundt klokken 11, får jeg en melding fra Brilleland som forteller meg at "din time hos oss er dessverre avlyst på grunn av sykdom". Hva er det for noe? Kan de ikke da skaffe en vikar eller noe? Fra en annen Brilleland? Merker at bondingen mellom meg og de ansatte på Brilleland ikke gå så bra nå, og at stemningen er heller anstrengt. Fortsettelse følger. Vil jeg måtte finne en ny optiker? Kommer jeg til å bli bestis med Brilleland - betjeningen? Eller vil jeg aldri få en linse på mitt øye?

Og dere må ikke tro at gårsdagen spenning slutter her. Neida! Tidligere på dagen, mens jeg og en venninne ventet på bussen, så passerte en skikkelse jeg dro kjensel på ved siden av oss. Men hun var forsvunnet rundt neste sving allerede før det hadde gått opp for meg at jeg hadde sett henne før, så jeg glemte det hele raskt. Men ikke for raskt, for rundt ett minutt senere kom hun bort til oss og begynte å stille en hel masse spørsmål om Flexus - kortet sitt. Og jeg kan jo ingenting om Flexus - kort. Strever nok bare med å huske å validere mitt eget jeg. Uansett, vi svarte så godt vi kunne og diskuterte frem og tilbake på om hun kunne bruke Flexusen til Lillestrøm, men hun visste jo ikke om kortet fungerte i Akershus og det gjorde jo ikke vi heller. Det hele endte med at hun gikk for å spørre på Narvesen, og vi var nok dessverre til liten hjelp.

Nuvel, etter at denne overraskende lave kvinnen hadde forlatt oss, kommenterer Mira at hun virket søt og hyggelig og jeg, fortsatt litt starstruck, spør henne om hun vet hvem denne dama var. Uvissheten i Miras øyne røpte lite diskré at dette visste hun ikke. Gjør du? Ok, tre hint: Skal vi danse?, blogger, har et NM - gull fra 2007.

Og dere må ikke tro at gårsdagens spenning slutter her. Neida! Da jeg skulle ta gårsdagens middag ut av ovnen, brant jeg med kraftig (i min målestokk) på høyre overarm og nå har jeg et arr på størrelse med en sikkerhetsnål der. Det ser...litt tøft ut. Som om jeg har vært uten en vinternatt før liksom. Det får meg til å utstråle en viss mystikk og du vet ikke lenger helt hvor du har meg fordi du ikke vet hva jeg har vært igjennom. Ok, du vet jo det nå - det var jo lasagnen. Men jeg vil aldri bli den samme igjen. Heretter vil jeg kun adlyde navne Scararm. Herregud, livet mitt burde vært en film.

Jaja, det var gårsdagen. Dagen i dag var vel ikke så spesiell, men ærlig talt, hvem visste vel at Rachel Nordtømme hang på Helsfyr?

xoxo Synne, litt stiv i nakken:)

onsdag 17. august 2011

Klikk

Heihei. Bloggen er helt klikk, i alle fall på min pc. Skal prøve å fikse dette tekniske problemet, selv om jeg kan circka nada om slikt.

tirsdag 16. august 2011

Linsedramaet - Del I

Ok, da regner jeg med at dere alle vil vite hvordan det gikk på linsesjekken min i dag? Føler det er det aller viktigste i livet mitt nå. På sin måte da. Vel, det hele var i grunn en ganske klein affære hvor en stor og etter min mening, en litt klumsete mann skulle dytte ei linse inn i øyet mitt mens jeg måtte se til venstre og høyre og opp og ned og ikke blunke og bare slappe av og puste med magen. Vel - LETTERE SAGT ENN GJORT, for å si det sånn. Han ga meg bare en ny time på tirsdag neste uke, som om jeg var et håpløst prosjekt. Så stay tuned for å få vite hvordan linsedramaet utvikler seg videre, og hvordan intrigene på Brilleland mellom meg, de ansatte og ikke minst - linsa, fortsetter.

Og herregud; dramadramadrama. Jeg greide også å klemme fingeren min i ei dør på vei hjem igjen, og da ville jeg helst bare legge meg ned på bakken og skrike av smerte. Men jeg kontrollerte meg nogenlunde, moden som jeg jo tross alt er. Så nå har jeg indre blødningen på lillefingeren, og jeg regner med at under min mintgrønne negllakk skjuler det seg et heftlig blåmerke. Dessuten har toppen av fingeren blitt farget i en litt sånn ujevn rødfarge, og det minner litt om en blanding av en boblende tredjegradsforbrenning og ei åreknute.

Men det går vel over.

I dag sa jeg hadet til en venn som skal på utveksling i et år. Det er helt merkelig at jeg ikke får sett henne på et år, det er liksom 52 uker det. Takk og lov for at vi lever i det 21. århundret og at det finnes Skype, Facebook, Gmail og ikke minst postkort.

Snæiks.

xoxo Synne, benet mitt sover:)

søndag 14. august 2011

Sommer 11

Heihei. La meg få oppsummere siste del av min sommer i 109 ord: Var i Barcelona og spiste mye god mat og så på mye vakkert. En veldig fin by. Også var jeg ei uke på vestlandet med familiyen. Så dro jeg til Praha og shoppen en deeel. Blant annet et par nye favorittheler, de er råtøffe. Så folkens, nå trenger jeg en annledning å bruke dem. I morgen skal jeg si hadet til gode venner som skal på eventyr i utlandet også skal jeg på linsekontroll. Eller linsesjekk da. Eller jeg vet da ikke jeg. Skal i alle fall få linser. Så det har vært en flottflott sommer, og nå er den snart over og det er både trist og fint.

Nå kan dere forresten følge meg på Blogglisten (har jeg nevnt dette før?)! Jeg vet ikke helt hva det innebærer, men føler det var veldig bloggersk å skrive, så følg følg, mine venner.

Jeg hører fortsatt på Adele. Hun har gravd seg en liten grop i hjernen min og sitter der i fluktstol og drikker paraplydrinker og synger 21 - albumet sitt. Hele tiden. Også når jeg sover.

Jah, da kommer jeg egentlig ikke på noe mer, men inspirasjonen blomstrer vel ved skolestart spår jeg.

xoxo Synne, en smule trøtt:)

fredag 5. august 2011

.

Nå har det gått snart en måned siden sist. Det er fordi jeg har så lenge følt at det har vært en nødvendighet å skrive et innlegg om terroren mot Norge, men jeg ville at det skulle bli et fint innlegg. Et innlegg om hvordan jeg føler det, hvordan jeg har det og hvordan vi kan forstå hva som har skjedd. Jo lengere tid det gikk, jo vanskeligere ble det å skrive det fordi mine egne forventninger til dette fine og tankefulle innlegget ble større for hver dag som gikk. Jeg er fullt klar over at det er i aspektet om nyhetens interesse lenge siden dette skjedde, men så lenge Norge lider vil det være aktuelt for alle å dele tanker, følelser og meninger om hva som har skjedd. Altså i uoverskuelig fremtid.

Selv befant jeg meg langt unna Oslo 22.juli. Jeg var på vestlandet med familien min, og jeg husker godt, i og med at det ikke er så altfor lenge siden, at det tok lang tid før det gikk opp for meg hva som skjedde. Jeg vet ikke om det helt har gjort det ennå engang, men desto mer man får ting på avstand, desto lettere er det å få tankene i orden. Jeg husker også godt at mens jeg fulgte nøye med på nyhetskanalen rett etter eksplosjonen kom det opp som en liten notis nederst i tv-hjørnet at det hadde vært en skyting på Utøya. Pappa nevnte kort at det er et AUF har sin sommerleir, men ennå var sammenhengen vag og uforståelig fordi den sammenhengen som i så fall var, var for brutal, grotesk og uvirkelig til å kunne kobles. Jeg merker at jeg blir litt kvalm av alle disse ordene, og jeg merker at det er feil at jeg blir det. For det er jo nettopp dette som er så viktig. Å ikke støte dette fra seg, ikke syntes at AUF er et tungt ord å si. Men heller det motsatte, slik at vi alle kan bevis at det Breivik gjorde ikke har gjort oss svakere, men sterkere. Og at vi jammen meg skal svare med mer demokrati (verdens fineste setning).

Jeg har aldri vært stoltere av Norge enn det jeg er nå. Selv om slike hendelser også fostrer konspirasjoner om at Norge har dyrket frem for mange høyreektremister, og at andelen nazister eller høyreekstremister eller nasjonalister eller hva det nå enn er politisk riktig å referere til dem som, i forhold til innbyggertall og bla, bla, bla, så står vi sammen som en nasjon. Og det varmer hjertet at selv om flere titalls mennesker dessverre har mistet livet i forbindelse med dette, så har dette ført til noe godt. Det har ikke ført til et mer reservet Norge, selv om det er vanskelig å sette fingeren på konkrete ringvirkninget etter så kort tid. Det har ført til et mer solid Norge. Dette har vært det endelige beviset på at Norge virkelig er verdens beste land å bo i (ikke oppfatt den setningen feil, menneskene som har mistet livet fortjener respekt og det er ikke en slik skjebne man ønsker). Ikke denne gangen fordi vi har skole til alle og et velferdssamfunn, men fordi måten vi svarer på, måten vi kommer tilbake på. Det er den beste responsen på en forferdelig handling jeg noengang har sett, og som jeg med ganske stor sikkerhet kan si er det beste jeg noengang vil se.

Jeg håper ikke at noe i dette innlegget virker støtende eller usympatisk, for det er virkelig ikke min intensjon. Jeg finner det bare vanskelig å ordlegge meg i det hele tatt når det omhandler en slik hendelse. Jeg håper inderlig at dere har det bra der ute alle sammen.

Synne