fredag 15. juli 2011

Monokkel

Heihei fholkens. For en ferie det har vært dere. Jeg har tilbragt tid i min tantes idylliske campingvogn i Etnadalen. Herregud, så mange minner jeg har derifra. Jeg var der nemlig hver sommer fra jeg var sånn, nei jeg vet ikke, 6 år til jeg var kanskje 11? Et utopisk sted hvor de har alt! To trampoliner, kaniner, et badevann med en brygge jeg aldri turte å hoppe fra, en kiosk med Hockeypulver og kjærlighet på pinne, noen geiter, et rolig gatekjøkken like med som hadde verdens beste pommes frites med grillkrydder og svært hygienisk toaletter. Hva mer kan man ønske seg? Uansett, jeg var der en tur også på Hunderfossen (ikke alene da). Jeg elsker Hunderfossen. Det er så norsk. Der har jeg mange gode minner fra der, men det skal jeg ikke legge ut om nå.

Nuvel, snart skal jeg til vestlandet. Det blir tipp-topp-tippertitopp. Også har jeg fått meg et nytt favorittord: Monokkel. Det skal jeg gå rundt og si helt til september.

fredag 8. juli 2011

Om instinktet

Vet dere hva jeg tror? Jeg tror at alle kan bli flinkere til å følge magefølelsen. Jeg tror at magefølelsen er undervurdert, og at man skal lytte mer til den. Magefølelsen er bare et moderne ord for menneskets instinkt, og instinktet er livsviktig for alle dyr i hele verden. Mennesker er jo også dyr. Da det første mennesket var på jorda for sju millioner år siden, så fantes det ikke hjelpemidler til å velge hva som var rett og galt. Det gikk ikke ann å google den situasjonen man var i. Så da måtte de følge instinket sitt, det tror i alle fall jeg. Og selv om verdenen rundt oss har forandret seg kraftig, så er mennesket fortsatt mennesket, og man kan ikke undertrykke det som ligger i menneskets natur.

Det var det at jeg så en dokumentar på NRK som gjorde at jeg kom inn på disse tankene. Det var, merkelig nok, en dokumentar om steinbukken. De fleste steinbukker lever i Alpene mange tusen meter over havet i ekstremt bratt terreng. Uansett, i denne dokumentaren fulgte vi en steinbukkmor og hennes killinger. De skulle ta seg ned en bratt steinvegg for første gang. En av killingene ble hengende etter, og greide ikke å ta igjen moren. Den var da helt alene da en fjellrev kom mot den. Killingen løper da instinktivt mot den bratteste delen av fjellveggen slik at reven ikke kan nå den, og står der helt til reven går lei, tusler avgårde og vår helt, killingen, er fortsatt i live.

For det første er det helt utrolig at denne killingen løp fra reven i utgangspunktet, det var instinktet som varslet fare. For det andre er det enda mer utrolig at den løp mot den bratteste fjellhylla, slik at reven ikke kunne komme til. Og alt dette kan instinktet ta æren for. Og det er derfor jeg mener at den rene og primitive siden til mennesket skal man lytte mer til.

xoxo Synne, fått et nytt favorittdyr:)

tirsdag 5. juli 2011

Hverdagsformen

Da kan jeg gledelig meddele at PSLSS begynner å gå over. Jeg begynner å komme tilbake i hverdagsformen, selv om det langt ifra er hverdag ennå, og jeg har til og med sett på Dirty Sexy Money. Hvem skulle trodd det? Heheee. Det er så sinnsykt spennennde nå, jeg greier nesten ikke å kontrollere meg. Bare fire episoder igjen av siste sesong nå, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når det er over. Kanskje gå fra dør til dør her i blokka og misjonere om konsekvenser av overdreven pengebruk og spre det gode budskap under navnet Darlings Vitner. Ja, det blir nok til det.

Dere gjetter aldri hvilken film jeg omsider så i stad. Twilight. Følte bare for å dele det. Nå kan jeg hake av en ny rute i lista mi over ting som må gjøres for å bli en picture perfect tenåring. Neidaaa, jeg bare fjaser.

Jeg tror nok jeg skal klippe håret mitt i superoverskuelig fremtid. Det blir grufullt.

xoxo Synne, skal se frustrerte nå:)

søndag 3. juli 2011

Kræft i hænnane

Jaja dere. Da har jeg tilbragt en hel uke på Nordtangen som en del av Nordtangensommer 2011. Det har vært spennennde, morsomt, utfordrene og til tider smertefullt. For det er faktisk særdeles mange mygg på lavre platå av Nordtangens leirområde. Så om dere skulle ønske en helg/langhelg/måned i det fri anbefales ikke lavre platå av Nordtangens leirområde. I alle fall ikke i myggsesongen. Men ellers så er det veldig fint der.

Dere lurer kanskje på hva man gjør på speiderleir i en hel uke? Vel, det gjør i grunn jeg også. Da jeg kom hjem i går og liksom skulle fortelle om den sista uka, visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, for...hva gjorde jeg egentlig? Dagene har liksom gått litt i ett, men på en bra måte. Det føles ut som om jeg har vært borte i en måned, men på en bra måte. Ok, men jeg har i alle fall lært makrame, jeg har vasket håret med Gliss i Jarenvannet, jeg har sunget sang nummer 333 i Speidersangboka ca 874 ganger, jeg har fått en kjøttkake (les: kleggbitt) på baksiden av høyre lår, jeg har vært på shopping på Smietorget, jeg har padlet i kano i en altfor liten redningsvest, jeg har bært ei lita jente på ryggen opp det som virkelig må være Norges bratteste vei, jeg har vært dommer i en volleyballturnering uten egentlig å kunne noenting om volleyball, jeg har kledd på meg på 30 sekunder, jeg har gått nattevakt og vært viktig i en gul neonvest fra Toyota, jeg har gått tur i en brennesleskog og dermed vokst som person, jeg har spist brownies laget på bål, jeg har tent bål i regnet (nesten), jeg har brukt utedo en hel uke og setter derfor enorm pris på et ordentlig bad, jeg har trøstet triste jenter og følt meg stor og flink, jeg har brukt et pulverapparat på brennende olje, jeg har vært postmannskap på førstehjelpsrundløype og sett flinke speidere vise hva de kan, jeg har vært på nattverdsgudtjeneste og ikke minst har jeg ikke hatt et vondt eller trist øyeblikk på en hel uke og bare kost meg enten fordi jeg har ledd eller fått vist hva jeg kan eller hatt det hyggelig eller driti meg ut eller fordi jeg har ledd.

Og det er det speideren handler om.

Så det var derfor naturligvis merkelig å komme hjem etter å ha levd en uke i det som på en måte kan betegnes som et helt annet univers. Der har jeg oppført meg annerledes, hatt andre typer ansvar, andre regler har gjeldt og andre ting har vært viktige for meg i motsetning til de sedvanlige prioriteringene og bekjymringene mine. Så da jeg kom av toget på Grefsen rundt halv seks i går kveld følte jeg meg litt rar. Jeg lider nok mest sannsynlig av PSLSS, post speiderleir stressyndrom. Litt som den reklamen hvor man ser en mann som kommer ut etter å ha sitte lenge i fengsel. Jeg sier ikke at speideren er som et fengsel, men at verden her "ute" går så fort. Og jeg savner litt at andre ting var viktige for meg på Nordtangen. Dette er altså symptomene på PSLSS. Og jeg liker det ikke helt, men det var helt klart verdt det og nå gleder jeg meg til neste sommer.

Nå skal jeg se på litt hjernedød TV3-film, mens jeg gomler restene av godteriet fra leiren og samler krefter til å være normal igjen neste uke.

xoxo Synne, hjemme igjen:)