fredag 5. august 2011

.

Nå har det gått snart en måned siden sist. Det er fordi jeg har så lenge følt at det har vært en nødvendighet å skrive et innlegg om terroren mot Norge, men jeg ville at det skulle bli et fint innlegg. Et innlegg om hvordan jeg føler det, hvordan jeg har det og hvordan vi kan forstå hva som har skjedd. Jo lengere tid det gikk, jo vanskeligere ble det å skrive det fordi mine egne forventninger til dette fine og tankefulle innlegget ble større for hver dag som gikk. Jeg er fullt klar over at det er i aspektet om nyhetens interesse lenge siden dette skjedde, men så lenge Norge lider vil det være aktuelt for alle å dele tanker, følelser og meninger om hva som har skjedd. Altså i uoverskuelig fremtid.

Selv befant jeg meg langt unna Oslo 22.juli. Jeg var på vestlandet med familien min, og jeg husker godt, i og med at det ikke er så altfor lenge siden, at det tok lang tid før det gikk opp for meg hva som skjedde. Jeg vet ikke om det helt har gjort det ennå engang, men desto mer man får ting på avstand, desto lettere er det å få tankene i orden. Jeg husker også godt at mens jeg fulgte nøye med på nyhetskanalen rett etter eksplosjonen kom det opp som en liten notis nederst i tv-hjørnet at det hadde vært en skyting på Utøya. Pappa nevnte kort at det er et AUF har sin sommerleir, men ennå var sammenhengen vag og uforståelig fordi den sammenhengen som i så fall var, var for brutal, grotesk og uvirkelig til å kunne kobles. Jeg merker at jeg blir litt kvalm av alle disse ordene, og jeg merker at det er feil at jeg blir det. For det er jo nettopp dette som er så viktig. Å ikke støte dette fra seg, ikke syntes at AUF er et tungt ord å si. Men heller det motsatte, slik at vi alle kan bevis at det Breivik gjorde ikke har gjort oss svakere, men sterkere. Og at vi jammen meg skal svare med mer demokrati (verdens fineste setning).

Jeg har aldri vært stoltere av Norge enn det jeg er nå. Selv om slike hendelser også fostrer konspirasjoner om at Norge har dyrket frem for mange høyreektremister, og at andelen nazister eller høyreekstremister eller nasjonalister eller hva det nå enn er politisk riktig å referere til dem som, i forhold til innbyggertall og bla, bla, bla, så står vi sammen som en nasjon. Og det varmer hjertet at selv om flere titalls mennesker dessverre har mistet livet i forbindelse med dette, så har dette ført til noe godt. Det har ikke ført til et mer reservet Norge, selv om det er vanskelig å sette fingeren på konkrete ringvirkninget etter så kort tid. Det har ført til et mer solid Norge. Dette har vært det endelige beviset på at Norge virkelig er verdens beste land å bo i (ikke oppfatt den setningen feil, menneskene som har mistet livet fortjener respekt og det er ikke en slik skjebne man ønsker). Ikke denne gangen fordi vi har skole til alle og et velferdssamfunn, men fordi måten vi svarer på, måten vi kommer tilbake på. Det er den beste responsen på en forferdelig handling jeg noengang har sett, og som jeg med ganske stor sikkerhet kan si er det beste jeg noengang vil se.

Jeg håper ikke at noe i dette innlegget virker støtende eller usympatisk, for det er virkelig ikke min intensjon. Jeg finner det bare vanskelig å ordlegge meg i det hele tatt når det omhandler en slik hendelse. Jeg håper inderlig at dere har det bra der ute alle sammen.

Synne

1 kommentar:

  1. Dette var veldig fint og godt skrevet. :)

    SvarSlett