Om instinktet

Vet dere hva jeg tror? Jeg tror at alle kan bli flinkere til å følge magefølelsen. Jeg tror at magefølelsen er undervurdert, og at man skal lytte mer til den. Magefølelsen er bare et moderne ord for menneskets instinkt, og instinktet er livsviktig for alle dyr i hele verden. Mennesker er jo også dyr. Da det første mennesket var på jorda for sju millioner år siden, så fantes det ikke hjelpemidler til å velge hva som var rett og galt. Det gikk ikke ann å google den situasjonen man var i. Så da måtte de følge instinket sitt, det tror i alle fall jeg. Og selv om verdenen rundt oss har forandret seg kraftig, så er mennesket fortsatt mennesket, og man kan ikke undertrykke det som ligger i menneskets natur.

Det var det at jeg så en dokumentar på NRK som gjorde at jeg kom inn på disse tankene. Det var, merkelig nok, en dokumentar om steinbukken. De fleste steinbukker lever i Alpene mange tusen meter over havet i ekstremt bratt terreng. Uansett, i denne dokumentaren fulgte vi en steinbukkmor og hennes killinger. De skulle ta seg ned en bratt steinvegg for første gang. En av killingene ble hengende etter, og greide ikke å ta igjen moren. Den var da helt alene da en fjellrev kom mot den. Killingen løper da instinktivt mot den bratteste delen av fjellveggen slik at reven ikke kan nå den, og står der helt til reven går lei, tusler avgårde og vår helt, killingen, er fortsatt i live.

For det første er det helt utrolig at denne killingen løp fra reven i utgangspunktet, det var instinktet som varslet fare. For det andre er det enda mer utrolig at den løp mot den bratteste fjellhylla, slik at reven ikke kunne komme til. Og alt dette kan instinktet ta æren for. Og det er derfor jeg mener at den rene og primitive siden til mennesket skal man lytte mer til.

xoxo Synne, fått et nytt favorittdyr:)

Mars

*Skam*. Beklager at jeg ikke har vært her siden 6.februar. 6.februar. Det er nesten en måned siden. Men nå er jeg tilbake, og nå er jeg kommet for å bli. I alle fall til neste pause. Kunstpause. La oss kalle det en kunstpause. Fint ord.

Jeg har nok ikke greid å riste av meg bloggeren i meg, nei. Ikke at jeg har prøvd på det, men kanskje i gjennomsnitt èn gang om dagen så blogger jeg i hodet mitt. Enten jeg kommer på ting jeg vil blogge om eller formulerer konkrete setninger jeg vil blogge. Det er jammen meg noe herk.

Siden sit har jeg vært i Roma. Flottflott det. Vi gjorde alt det man gjør i Roma; Colusseum, Forum Romanum, Trevi-fontenen, Spansketrappen, Vatikanet, Det Sixtinske Kapell og så v i d e e e r e... Det var koselig og det anbefales, selv om vi greide å gå glipp av sjølveste "Nattverden". Vi gikk jammen meg rett forbi. Jammen meg.

Men dere, fra spøk til alvor. Fra humor til høystemt. Fra plaser til pompøsitet. Fra moro til melankoli. Jeg kjøpte meg en jakke i Roma. Jeg ser så ufattelig kul ut i den. Saueskinnsjakke med hvitt fôr og svart skinn utenpå. Men nei, det er jo ikke ekte skinn. Det er jo nettopp det. Jeg ville da vel aldri ha drept et dyr for så å ikle med det...ville jeg? Så på bussen i dag kom jeg til å tenke på noe. Det spiller egentlig ingen rolle om jakka mi er laget av ei ku fra Valdres eller om det er imitert skinn. For jeg sender det samme budskapet. Jeg viser at ja, jeg går i skinn. Nei, det er ikke ekte, men det vet vel ikke de som ser meg. Jeg deler mening med andre som mener at det er galt å drepe dyr for å bruke det som klær. Men, blir det ikke egentlig litt hykleri å gå i uekte skinn eller pels? Om det så bare er kanten på hetta på jakka di eller krokodillemønstrete sko? For å være helt ærlig og litt kynisk, så kommer ikke jeg til å kaste den nye saueskinnsjakka mi som ikke består av noe sau. Ser jeg en nydelig skinnveske i en butikk, så kommer jeg til å ta den med meg hjem. Dette blir kanskje dobbelt hykleri i og med at jeg ikke følger opp mine egne meninger, men sånn er det nå engang. Ja, jeg kvittet meg i sin til med selskinnskoene mine fordi jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet, det skal være sagt. Men når bestevenninna di, dyrevernsaktivisten, kommer med den nye pelskåpa si og konstaterer at nei, det er da vel ikke ekte; spiller det egentlig noen rolle?

Pheuu... Velger å avslutte comebackinnlegget med sangene som gikk på repeat på iPoden min i februar: Den ultimate miks av gammelt, nytt og halvnytt, norsk og utenlandsk, pop og rock og sjangere:

Åpen bok - Siri Nilsen: http://www.youtube.com/watch?v=WgNMkYLepk8
Signals - Eva and the Heartmaker:http://www.youtube.com/watch?v=QX_Rjcf36CY
California King Bed - Rihanna: http://www.youtube.com/watch?v=yuCuW5II6uY
We used to be friends - The Dandy Warhols: http://www.youtube.com/watch?v=r4iUibbj-7w
Born this way - Lady Gaga:http://www.youtube.com/watch?v=Z4a8QtvOkBQ
Crazy Crazy Nights - KISS: http://www.youtube.com/watch?v=A6gaS9wrtM4
Science and Faith - The Script: http://www.youtube.com/watch?v=RCZOGANCOKE
T.N.T - AC/DC: http://www.youtube.com/watch?v=pR30knJs4Xk
Snakke litt - Admiral P:http://www.youtube.com/watch?v=quE6rBVTHkQ
The other side - Bruno Mars feat. Cee Lo Green og B.o.B: http://www.youtube.com/watch?v=m8Ed8in9Qng
I like you so much better when you're naked - Ida Maria: http://www.youtube.com/watch?v=VkVy2FeqIyc

Håper jeg utvidet ditt musikalske reportoar.

xoxo Synne, tilbake...igjen:)

Hej, hej, hallååå

Er det sånn at når dere leser bloggen min så føler dere at dere kjenner meg og mine aller største hemmeligheter? At dere liksom vet hvem jeg er og alt jeg har på hjertet? Eller er bloggen for overfladisk til det? Jeg vet i alle fall at noen blogger jeg leser, føler jeg at jeg kjenner bloggeren og hennes problemer og gleder. For man kan jo på en måte skjønne mye om en person bare ved å lese hva de skriver. Uten at det trenger å stå noe om personen, men skrivemåten og antall skrivefeil. Skrivefeil ja, sier mye om en person det.

Takk for den herlige responsen i det siste dere. Rock on, lizom!

Og til slutt, dagens trudelutt før jeg må fortsett med Wyoming: The Cowboy State.

Before you criticize someone, walk a mile in their shoes. Because then, when you criticize them, you are a mile away and you have their shoes.

Det sitatet skulle ikke bety noe altså. Syntes bare det er kult. Og det står på en vegg på en River Island-butikk i London;)

xoxo Synne, trøtt:)

Det nye kjønnet

Hvis dere har lest litt nettaviser i det siste, har dere kanskje fått med dere fenomenet Andrej Pejic? En up-and-coming modell som livnærer seg ved å posere...som en jente.

Det aller første jeg tenkte da jeg så dette var vel i grunn at det var utrolig kult. Pejic ser ut som en veldig pen jente, en modelljente. Nå kan ikke jeg så altfor mye om å være modell, men han ser flink ut og jeg syntes bildene er fine.

Men, da jeg tenkte litt mer på det, så er det egentlig ikke så veldig kult i det hele tatt. Hva sier dette om forbildene til ungdommene? Hva sier dette som forventningene som sladderblader og annen media kaster etter oss? Dette er kanskje en gammel diskusjon, men allikevel av stor relevans. For, de fleste modellene (jenter) vi ser i motemagasiner og på motevisninger har null former. De har ikke pupper eller hofter. At de er altfor tynne er egentlig en helt annen diskusjon. Hva sier dette om idealet når de kvinnelige modellene er forventet å se ut som menn? Hvis ikke det vestlige kroppsbildet var skrudd nok i utgangspunktet, er det det i alle fall nå. Det er snakk om en mann som danker ut kvinnelige modeller fordi han ser bedre ut i kvinneklærne enn dem. Ja, hvem er egentlig disse klærne ment for? Hvis det er en mann som kler dem aller best?

Jeg tror det er snakk om 2000-fantomet: Det nye kjønnet. Det uoppnåelige kjønnet hvor det ikke er nok å være jente, men heller ikke nok å være gutt. Intetkjønnet? Hvilke forventninger er dette? Det er kanskje et drøyt utsagn fordi det tross alt bare er snakk om èn mannlig modell her, men det er en prinsippsak. Det er ikke meningen at dette skal vær en diskusjon om hvordan media påvirker unge jenter og gutter, eller om transseksuelle eller om slankepress, men om umulige standarder. Jeg syntes det er fint at Andrej Pejic gjør karriere som modell, men for å være helt ærlig, så poserer han i feil klær.

xoxo Synne, hunkjønn:)

Make A Wish

Da var jeg i alle fall frisk, men kanskje ikke helt på topp allikevel. Brygger på en skikkelig deilig forkjølelse nå, kjenner det river godt i halsen. Topp - topp - toppers. Det skal bli en supermegaduperfantastisk mattetentamen.

Er nettopp hjemme fra den årlige julemessa på Breidablikk. Der ruller vi år etter år på tombolaen og år etter år deler vi ut lavkvalitetssøppel til små barn, det være seg flakser, nøkkelringer (med nøkkel, hvis ønskelig), herreskjorter eller Johnny Bravo - papparykker. Nuvel, i år var det faktisk ikke så alle verst. Vi hadde Sjokade. Og frisbeer.

Nå vil jeg gjerne si litt om Make-A-Wish Foundation. Kanskje har dere hørt det før, på Grey's Anatomy eller kanskje har dere spilt dette spillet. Eller kanskje har dere aldri hørt om det, da skal jeg fortelle litt om det nå. Make-A-Wish Foundation er en organisasjon som gir barn og unge et siste ønske og garanterer at det går i oppfyllelse. Barn med en livstruende sykdom eller skade (eller som de så mye bedre sier det selv: children with life-threatening medical conditions) får et ønske i oppfyllelse før de kanskje må forlate oss. Noen tenker kanskje at dette er bortkastede ressurser fordi vedkomne skal jo "dø uansett", men jeg tror at dette gir håp, styrke og glede som vil forate pårørede med minner om at datteren eller sønnen eller niesa eller vennen hadde det flott og fikk gjøre det de ville før de døde. Og kanskje, kansje har det reddet noen en gang. På deres hjemmeside deler de historier om barn som har fått drømmen i oppfyllelse:

Ei jente fikk møte Justin Bieber, en annen Beyonce, en tredje The Jonas Brothers og en fjerde Shakira, og en liten gutt på fire fikk møte Jessica Simpson. Og det er ikke bare kjendismøter, en ville til Australia, en ville være popstjerne, en ville være countrystjerne, en ville være danseinstruktør og en ville gå på college. Dette er kanskje den mest fantastiske organisasjonen jeg noensinne har hørt om.

Les mer:
http://www.wish.org/
http://www.wish.org/stories
http://en.wikipedia.org/wiki/Make-A-Wish_Foundation
http://www.worldwish.org/

Eller doner, det har jeg tenkt til!:
https://secure.wish.org/


xoxo Synne, ble litt sentimental:)

Venner for livet

Skal dere høre noe kult? Her om dagen hadde jeg en aha-opplevelse. Eller, det kan vel egentlig ikke kalles det. Hva skal jeg si da? En åpenbaring kanskje. Uansett, jeg tenkte på vennene mine. De næreste og de fjerneste. Og da skjønte jeg noe. Noen ganger kan det kanskje være vanskelig å skille mellom de vennene du vil ta vare på, og de du bare er venn med fordi det er sånn det skal være. Så fant jeg ut hva alle de gode vennene mine har til felles: At jeg er stolt over å være venn med dem. Det er faktisk sant. Gå gjennom vennelista di, hvem av dem er du virkelig stolt over å være venn med? Det er sånn man vet hvem som er ekte, og hvem du egentlig bare (ja, det er hardt og brutalt, men;..) kan kutte ut. Hvilke venner er du stolt over å kunne kalle din venn? Det handler ikke bare om at du er stolt av deres egenskaper, selvfølgelig er du stolt over vennen din hvis hun/han har gjort noe kult eller bra en gang, men det handler om å være stolte av dem hele tiden. Det trenger ikke å være at de har en konkret egenskap som kan stadfestes at er der og er god, som tegning, diktnig eller fotballspilling, men at du er stolt over å kunne kalle vedkomne en venn. Kanskje til og med en god en også? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det mer (det er i alle fall veldig logisk i hodet mitt, jeg vet ikke med deres?) enn det. Det er nå engang sånn det er for meg. For venner du bare er venner med fordi du burde være det, de kan bare kuttes ut. Det eneste de gjør for deg er å dra deg ned å rote til hodet ditt og gjøre deg trist eller fortvilet. Dette er i alle fall min "regel", og den er fin å ha.

xoxo Synne, det er 1.november i dag:)

Den jeg engang var

For ei heidundranes helg det skal bli! I daaag skal jeg til byen og møte noen folk og rett etterpå* skal jeg på Lady Gaga - konsert. Det skal bli så gøy.

Jeg kom forresten på et annet yrke som burde ha vært med i lista mi; korrespondent. Nok om det.

Her om dagen leste jeg gjennom mange av de gamle blogginnleggene mine. Ikke alle 284, ja faktisk, men noen. Da tenkte jeg at jeg hadde skrevet mye rart på mange rare måter og mange rare ting, og selv om jeg kanskje rødma litt, så er jeg ikke flau over det. Noe av det aller verste jeg vet er nemlig når folk snakker stygt om ting de engang har gjort eller laget. For tenkt om det sitter en person eller to og hører på som virkelig, virkelig, virkelig elsket de blogginnleggene også snakker du om hvor dårlige de var. Det blir nesten som å fortelle en person at han/hun jammen meg er dum som liker det som er så dårlig. Sånn tenker i alle fall jeg. Så selv om jeg har blogget mye flaut oppgjennom årene (ja, føler jeg kan bruke det uttrykket nå), så syntes jeg ikke at det er dårlig og jeg ønsker ikke at jeg ikke hadde blogget det. For det var jo den personen jeg pleide å være eller fortsatt er som har skrevet det. Og jeg liker jo megselv. Herregud, jeg kan da vel ikke disse meg selv?

Nei dere, det var et litt patetisk forsøk på å være dyp og meningsfull. Men jeg publiserer det for det, det er jeg den jeg er.

xoxo Synne, støl:)

*innimellom blir det lekser, soving mer lekser og mer soving. Har nemlig enegelskpresentasjon på mandag om dronning Victorias påvirkning på den britiske historien, men har en hemmelig plan og å snakke om Lady GaGa i stede for. Hun er jo dronning hun og.

Hva skal du bli når du blir stor?

Heihei! Nå har det vært litt av ei uke dere. Matteprøve i dag og geografi i går, og har fått tilbake masse og er fornøydfornøydfornøyd. Selvfølgelig er det vanskelig, men hvis man bare leser og følger med i timene så er det ikke så mye verre enn på ungdomsskolen. Bortsett fra i matte da. Matte er hat.

Jeg har fått er skikkelig yrkesrush i det siste. Jeg har bare så innmarri lyst til å jobbe med så mye, og akkurat nå aner jeg ikke hva jeg skal bli. Ikke at jeg trenger å bestemme noe akkurat nå, jeg bare kjenner at det er så mye jeg vil jobbe med! Jeg hadde en liste en gang, hvor jeg skrev opp alt jeg kunne tenke meg å bli, men den finner jeg ikke igjen. Jeg husker dog at noe av det aller første jeg skrev ned var "stylist, designer, motejournalist, ect". Nå har jeg ikke lyst til å jobbe med klær og moter i det hele tatt. Jeg vil mer og nå lengre. Jeg elsker klær, men kun som hobby. Dessuten føler jeg at "alle" vil bli noe innen denne industrien, og det siste jeg vil er jo å bli mainstream.

Lenger ned på lista sto ting som å jobbe i WWF eller andre snillorganisasjoner, og dette er selvfølgelig noe jeg ennå vil, men nå vil jeg at det skal inkludere politikk. Så nå må det bli FN. Jeg hadde også lenge en drøm om å jobbe med psykisk utviklingshemmede, men dette tror jeg er noe jeg kun vil gjøre i en kort periode, for å lære og oppleve, og ikke gjøre "karriere" av. Dyr, har jeg selvfølgelig også en stor lidenskap for, og vetrinær hadde nok vært koselig, men jeg hadde nok gjort en elendig jobb. Hadde blitt Koseklinikken det, hvor jeg klappet alle dyrene og sa "det går nok bra skal du se". En annen lidenskap er film. Og det virker moro, men da vil jeg bli produsent. En ordner. En fikser.

Politikk er selvfølgelig alltid noe jeg har hatt lyst til å drive med, og det gjelder fortsatt. Men det er nok mye jobb. Drømmen min er ikke å gjøre lite for mye penger, men innen politikk ønsker jeg å forandre ting. Det er jo der lidenskapen min ligger, og politikk er veldig treigt. Det er ikke bare å si at nei, det skal ikke være noe oljeboring i Lofoten. Det skal litt mer til. Jeg tror jeg er for utålmodig til å bli politiker, men statsvitenskap er gøy (JA, jeg sa faktisk det).

Topp fem aktuelle yrker akkurat nå, men som godt kan være noe annet i morgen, er:

Politi: Ja, faktisk. Syntes det virker som en morsom jobb, bare jeg ikke blir papirpoliti som fyller ut skjemaer. Det må skje litt og. Jeg hater å bryte regler, så jammen meg tror jeg politi er noe for meg.
Flyvertinne: Åh, det virker gøy det! Kaffe, te? Kaffe, te? Spypose? Pute? Tenk å dra fra sted til sted og bare være flyvertinne. Nødutgangene er bak, foran og over vingene. Ellers så har jeg generelt også lyst til å jobbe på selve flyplassen. Jeg elsker flyplasser, kunne gjerne bodd der jeg. Det er så hyggelig å se mennesker som skal steder og gleder seg, at det kiler i magen og at man føler seg viktig når man går på rullebåndene. Jeg elsker flyplasser.
Kaospilot: Eller eventkoordinator. Eller ordner. Eller fikser. Det virker også kjempegøy. Å gå rundt med svarte gensere og kommandere og sjefe med walkie-talkie på øret. Du må dit og du må dit. Kaospiloter trengs mange steder, og da hadde det jo vært ideelt å jobbe på et sted som driver med noe jeg brenner for. Som på OFW eller LiveAid.
Forelegger: Herregud, vet ikke hvordan jeg skriver det en gang jeg. Jo, men det virker gøy. Et litt bortgjemt yrke syntes jeg, som virker veldig moro. Jeg er jo generelt glad i å lese, og det virker gøy å bestemme hva som skal gis ut. En ordner. En fikser.
Locationfinder: Eller caster. Hun som finner steder å filme filmer eller tv-serier eller hun som finner skuespillerene. Jeg har allerede funnet det perfekte huset til en mord, her på Østensjø, men jeg sier ikke hvor det er. Det skal blir min wowidé, hvis jeg bestemmer meg for at det er dette jeg skal blir. Virker rågøy.

Egentlig syntes jeg det er en eneste stor fjortisklisjé å snakke om så store ting. Om verden vi lever i. Om miljøet og hva vi har tenkt å gjøre med dette. Egentlig syntes jeg også det er en stor fjortisklisjé å vite alt. Å ha en mening om alt. Å allerede ha tenkt på alt. Og i dette innlegger gjorde jeg vel egentlig begge deler? Nuvel, jeg er nå engang fjortis. Eller, i den minste tenåring.

Og jeg som i alle fall ikke skulle være mainstream.

xoxo Synne, store drømmer:)

Nytt perspektiv

I det siste har jeg merket at ting har forandret seg litt. Jeg har endret synet mitt på to ting, begge knyttet til fritiden min. 1: Bloggen, og 2: Klær og mote. La oss ta det første først.

1: Bloggen
Neida, slapp av. Jeg har overhodet ingen planer om å gi meg med det første, jeg har bare forandret synet mitt litt på bloggen. Jeg har ikke lenger lyst til å blogge om helt meningsløse, hverdagslige hendelser, for det gir meg ingenting. Om det så bare er et innlegg om MGP Jr. eller en katt på Santorini, så er det det jeg vil gjøre nå. Og om jeg ikke skriver noe hvor jeg utvikler meg som person (jaja, hysj nå, jeg snakker ikke om å bli et nytt menneske etter et blogginnlegg, men å ha forandret seg, om så bare bittelitt), hvorfor gjør jeg det da? Så det eneste poenget jeg nå ser i å skrive innlegg type "i dag spiste jeg brødskive med leverpostei til frokost", det er hvis jeg greier å skrive det på det jeg anser som en morsom måte. Da har jeg fått noe ut av det, hvis jeg senere kan lese innlegget og smile for meg selv fordi den formuleringen, ja den var jammen utrolig bra. Altså, jeg har ikke mistet lysten til å blogge, men jeg har mistet lysten til å blogge om emner som ikke gir meg noe. Jeg tror dette er fordi jeg begynner å blogge mer og mer for min egen del og mindre og mindre for andres. For den dagen jeg logger på bloggen for å blogge fordi det kjennes som en plikt - da slutter jeg. Umiddelbart.

2: Klær og mote
Ja, det er virkelig helt rart. Interessen min for å kle meg kult og å til enhver tid være 100% oppdatert på alt som rører seg i moteverdenen, den bare er ikke der lenger. Jeg tror ikke jeg har fått noen andre verdier, det bare virker ikke så viktig lenger. Kanskje har det noe å gjøre med at jeg har så dårlig tid om morgenen? Det bare blir til at jeg tar det som ligger forerst i skapet, og det har jeg aldri gjort før. Ikke engang på barneskolen tok jeg på meg det som var nærmest. Jeg får fortsatt en fantastisk følelse når jeg føler at jeg skikkelig har naila et bra antrekk, men å til enhver tid ta meg godt ut, nei det er ikke viktig for meg lenger. Tror jeg.

Du skal ikke mer enn 1-2 år tilbake i tid før mitt aller høyeste ønske på jord var å bli stylist, motejournalist, motekonsulent eller kanskje til og med designer. Det blir bare for overfladisk for meg. Ikke at mote ikke er viktig, for det mener jeg virkelig. Det er en uttrykksform på lik linje med maling, musikk eller skuespill og det er viktig å vise verden hvem man er. Hvem jeg er. Det er bare ikke så givende. Jeg vet ikke jeg dere, utrolig hva en sommerferie gjør. Nuvel, kanskje det bare er en fase.

Tiden hvor jeg tropper opp i antrekk som fanger i alle fall litt oppmerksomhet er ikke over, ei er tiden med menignsløse innlegg så lenge de er morsomme eller har en alvorlig undertone. Neida, den er ikke det. Det er bare ikke det viktigste lenger.

xoxo Synne, nye veier:)

Go Torstein!

Hei stalkers (jaaadaaa)! Å jeg bare...digger...gymmen på videregående. Den er herlig! Jeg elsker den ikke, men det er neimen ikke så langt unna. I dag, så sa gymlæreren: I dag skal dere jogge på egenhånd. Jeg stoler på dere. Ut og løp! Så utrolig fint å ha en avslappa gymlærer, og nei, jeg misbrukte ikke denne friheten, tvert imot. Syntes det var mye enklere å gi jernet når jeg ikke har hele klassens øyne i bakhodet. Flott altså!

Oi, det har jeg jo helt glemt å si. Jeg skal til Belgia i høstferien! Jihuuu, gøygøygøy! Vi skal bo i Brussel, men ta dagsturer til Antwerp (ca 40 min unna), hvor de har: River Island. Jeg er en lykkelig, lykkelig, materalistisk, lykkelig jente! Neida, det blir ikke bare shopping, det blir kultuuur også. Belgia er jo veldig kjent for god sjokolade og det er ingen dum ting. Et aussi, ils parlent francaise! Kuuult.

I stad så jeg reklamen for MGP Jr. cden som er sluppet, og da fikk jeg også høre et glimt (kan man høre et glimt?) av vinnerlåta. Og la meg få si det: Ja, jeg er mektig imponert. Han er 10 år og har skrevet en sang om mobbing. Det var ikke ett ord om hverken fotball, jenter eller skole. For ikke å snakke om melodien. Skikkelig catchy låt, fikk bakoversveis og frysninger jeg, spesielt av:

Ytterst ved gjerdet står en ensom gutt

Håper at dagen snart vil være slutt
Han gjør seg så liten som han bare kan
Håper at ingen skal plage han
De tøffeste gutta morer seg med
Å se hvor langt de kan trykke han ned
Og hvis han griner så fryder de seg
Jeg tenker at det kunne sikkert vært meg

Jeg skulle gått bort for å være en venn

I stedet så snur jeg meg bort igjen
Kroppen er skjelven og hjertet det slår
Når jeg er feig og ser bort og går
Burde vært en venn – men svikter igjen

Nei, det er helt vilt. Han er mer innsiktsfull enn mange folk jeg kjenner på min egen alder og skriver på sin egne banale, men likevel så reflekterte måte om et av de mest tabu temaene angående unge. Han sier akkurat det alle tenker, han har fått det ned på papir, og jeg syntes resultatet virkelig er rørende og fantastisk. Han har greid å få frem et budskap på en måte som gjør at vi synger på det hele dagen, og det rimer til og med. Nå kommer jeg ikke på flere måter å rose denne sangen opp i skyene. Merker jeg får litt frysninger akkurat nå, syntes det er helt utrolig. Så det minste vi kan gjøre er å følge budskapet, og være like kule som Torstein. Akk, jeg elsker å ha yngre rollemodeller!

Kilde til teksten:
http://nrksuper.no/superstore/mgpjr/tekst-torstein/
Sangen:
http://www.youtube.com/watch?v=_x52Lr378HE

Merker at det er herlig å være blogger når man har noe på hjertet!

Skulle egentlig ha lagt med en liste over musikken jeg hører på nå, men det passer ikke inn i dette innlegget. Det får bli et mindre ambisiøst prosjekt siden.

xoxo Synne, og jo; vi fikk solepc i dag:)

Jeg er en livredder

Ferie i Hellas var fantastisk, og mesteparten av turen var så fin som den kunne bli. Også denne historien har en lykkelig slutt, men den kunne ha lett ha vært en tragedie.

Den dagen vi besøkte Oia, helt nord på Santorini, oppdaget jeg noe jeg aldri før har opplevd. Etterpå var jeg stolt, men også kvalm med tanke på hva som kunne ha skjedd. Vi gikk i Oias eneste gågate, helt til enden og fant ut at vi ikke ville gå den tilbake også. Derfor bestemte vi oss for å følge sidegata. Etter å ha gått litt, skjønte vi at der skjedde det fint lite så vi fant en liten sti og gikk tilbake til hovedgågata. På stien møtte vi to hunder, kjempevakre. Vi prøvde å gi dem vann, men de ville ikke ha. De fulgte oss opp hele stien, og på toppen var vi så slitne at vi måtte sette oss på en benk. Da gikk den svarte hunden bort til et industrikjøleskap som var plassert utenfor en taverna. Plutselig skvatt den tilbake og det kom lyder fra bak gitteret under kjøleskapet. Da jeg gikk nærmere for å undersøke så jeg at under kjøleskapet, satt det en liten katt. Ganske tynn, hvit med oransje partier. Den var stengt inn under kjøleskapet og var både skremt (av hunden) og varm.

Så der sto vi. Helt maktesløse. Katten var innestengt og redd og tavernaen var stengt. Vi besøkte smykkebutikken ved siden av, og den hjelpsomme dama der fortalte oss at tavernaen åpnet om et kvarter. Hun mente katten hadde smøget seg inn under i løpet av natta fordi der var det kjølig og godt. Nå, var det en dødsfelle. Katten kom seg ikke ut, hadde ikke vann eller mat og var innestengt i en opphetet metallboks.

Klokka er ti over fire. Ingen tavernaansatte. Etter en stund kommer det allikevel en mann vi antok var en kelner på stedet og vi satte ham inn i situasjonen. Han lovte å slippe katten ut med en gang det kom flerer ansatte og kunne hjelpe. Vi stolte på han og gikk.

Så da hadde vi reddet et liv da. Eller nei, ikke vi. Det var hunden som var helten. Jeg vet ikke helt hva en kan lære av dette, men jeg kan tenke meg noe som at det er rart hva tilfeldigheter kan føre til. At man må være flinkere til å se seg rundt, sprekke sin egen lille boble.

Dagens helt. Lille Mosse.

Og du, tørk av deg det fnyset. Et katteliv er like verdifullt som et menneskeliv.

xoxo Synne, dyrevenn:)

Sitér meg på dette

Alle har sine favorittsitater. Noen lever etter favorittsitatene sine. Noen sitater skulle du ønske du selv hadde sagt. Noen sitater har forandret synet ditt på livet. Dette er mine tre favoritter:

"What would you attempt to do if you knew you could not fail?"
- Uvisst/anonym

Er det ikke fantastisk bra sagt? Det er jo frykten for å feile som holder oss tilbake fra å gjøre alt vi ikke velger å gjøre. Så hvis jeg er nervøs eller redd, så tenker jeg bare på dette sitatet. For når det bare er frykten som holder meg tilbake, og ikke selve handlingen, har jeg ingen unnskyldning for ikke å gjennomføre.

"There are two kinds of people: Some do what they believe in, and compromises as little as possible; for the rest, only profit counts. These people are getting more and more power. I am fighting against this, although I know that in the end I can't win."
- Rei Kawakubo (designeren bak merket Comme des Garcons)

Så sant så sant, og fryktelig, fryktelig trist. Aldri før har jeg hørt et så rått og presist utsagn om samfunnet vi lever i i dag. Uten å bli for dyp spør jeg: Hva har vi mennesker blitt til? Hvordan kan man leve et lykkelig liv, når bare utfallet av handlingene dine teller, og ikke selve handlingene? Vi er tilskuere av vårt eget liv, når man lever slik. Så selv om du ikke kan gjøre noe med hvordan andre mennesker lever, prøv i det minste å leve etter dette selv: Gjør hva du tror på, og komprimiss så lite som overhodet mulig! Lykke til!

"See the rock that you hold onto? Is it gonna save you when the earth begins to crumble? Why d'you feel you have to hold on? Imagine if you let go!"
-Katie Melua i sangen "The Flood"

Igjen, veldig riktig. Du tror kanskje du har trygghet i det du holder deg fast i, det som virker så solid, men hva hvis hele tilværelsen rundt faller sammen? Hva sitter du da igjen med? Det er kanskje ikke alltid så lett å se hva det er som holder deg tilbake, men uansett hva det er - forlat det. Bare slipp, hva er vel en stein verdt uansett?

Alle disse tre sitatene sier vel i bunn og grunn akkurat det samme. Gjør det du tror på, og vær fryktløs!

xoxo Synne, inspirert:)

Japp Japp, det skal være Snickers og Twist

Åj åj åj! En så lang bloggpause er det lenge siden jeg har hatt. Det er ikke det at jeg ikke har hatt lyst til å blogge, har faktisk planlagt det hver dag, men jeg være så travel! Hver dag. Program, program, program. Men på en bra måte da, heldigvis.

Tirsdag var det mor-datter shopping i og med at mamma hadde bursdag. Da spiste jeg brushetta på Jorbærpiken (eller Jordbær Pikene, som de har valgt å stave det), og jeg er fotrsatt mett. Jeg husker ikke alt jeg kjøpte, men jeg husker det viktigste. Det viktigste i hele verden, nemmelig disse:

Nei vel. Dumme dinsko.no.

Det får bli ordentlig bilder. En gang. Dere vet, meg og kameraer.

Ha ha. I dag fortalte Agnete meg noe ordentlig morsomt. Som dere vet sto videregåendeskolevalget mitt mellom Foss og Elvebakken. Agnete, har funnet ut at det er de smarteste som ender opp på Foss. Elvebakken er nemlig en kooode. Elevbakken = elv i en bakke, altså en foss! Elvebakken oppfordrer altså til at man skal begynne på Foss, men det er det bare de smarteste som skjønner. Gleder meg til å fosse med dere, Agge, Mira og Yini!

Også før jeg glemmer det: Har begynt å godkjenne kommentarer (altså at de ikke blir publisert før jeg har lest og godkjent). Dette har ingenting å gjøre med at jeg har motatt fæle kommentarer, for det har jeg ikke. Det er bare fordi at da kan jeg lese kommentarer dere skriver på eldre innlegg. Jeg har nemlig inntall nå, ikke fått med meg det. Hvis dette skal vise seg å bety en drastisk minkning i kommentarer, så slutter jeg med det. Er jo ikke sååå viktig.

På onsdag gikk det bare slagi i slag. Rett etter skolen dro jeg og Yini og Andrea ned til byen for å feire at det fikk 6ere i matte. Jeg fikk bli med under tvil, i og med at jeg "bare" er en 5er elev. Vi spiste indisk på Tika Tika. Det var sterkt, hooo - det brant i munnen. Men det var jo godt da. Jeg spiste Tikamasala kyllingsalat. Så kjøpte jeg dette fine skjerfet og denne fine kjolen (*vær så snill å la det være bilder av dem, så dette innlegget ikke blir totalt mislykket*):

Bare i lilla da. For dere vet, "har de den i lilla, så tar jeg den i lilla".

Skjerf fra Fashion Against AIDS

Jeg lette også etter et smykke fra Fashion Against AIDS, men neida det var de utsolgt for. Noen ganger har jeg lyst til å sette ord så mye i kursiv at de nesten blir opp-ned. FA AIDS, er egentlig en genial kolleksjon. Hele 25% (det var et sånt ord jeg ville sette i opp-ned kursiv) av inntektene (og ikke bare overskuddet) går til kampen mot AIDS. Kolleksjonstemaet er i år "festival". Og det er jo bare genialt. Enda smartere er det at de selger festivalting som soveposer og telt, som er veldig fine. Dessverre holder ikke "veldig fine" for en sann speider! Her er bare Ajungilak og Mammut godt nok for den modige speider i den kalde vinternatt (leses med stemme á la ymse reklamefilmer fra 50-tallet).

Apropos speider. Jeg føler det er dags for meg å ta opp temaet om "fordommer mot speidere". Neida, dette er ikke et ambisiøst prosjekt som skal strekke seg over mangfoldige fremtidige blogginnlegg, slapp av. Bare en liten innsuprt her på tampen. For jeg opplever daglig, ok, ukentlig, at folk har fordommer mot meg som speider. Nei, uff. Det hørtes fryktelig banalt ut. Poenget mitt er uansett at nei, vi snakker ikke med jordekorn (ja, noen burde føle seg truffet). Og nei, vi spikker ikke hele dagen. Og nei, vi knyter ikke bare knuter. Herregud, jeg kan da så vidt en eneste knute. Greia er at speideren er en flott fritidsaktivitet. Ikke bare er vi en lavterskel organisjasjon, som har plass til alle, også de som ikke kom med på fotballaget fordi de ikke var sterke nok i høyrefoten eller de som ikke fikk være med på cheerleadingslaget fordi hun ikke kunne gå i spagaten. For å si det med en klisjé: Speideren har hjulpet meg å vokse som person. Vi er en arena for læring og trivsel og ikke minst vennskap for livet. Hah, ta den Bueskytinga på Manglerud - your loss!

xoxo Synne, stolt speider:)     

11.september

Jeg stjeler ideen til dagens innlegg litt fra Elin sin blogg.
8 år siden 11.september nå i dag. Da jeg var i USA, så var jeg på Ground Zero og på WTC minnemuseum. Der lærte jeg mye, dessuten er det noe av det verste. Museet var fullt av bilder av de som døde (drøyt 3000) og opptak vi kunne høre på fra blandt annet de samtalene redningsmannskapet hadde med hverandre og telefonsamtaler som ofrene på flyene hadde ringt til sine nære. Det jeg ikke visste (litt pinlig), var at de to flyene som krasjet inn i Twin Towers var kapret og menneskene på flyene var normale flypassasjerer. Jeg husker spesielt en av historiene jeg leste på minnesenteret. En far og en sønn som jobbet i tvillingtårnene hadde en telefonsamtale med hverandre. Sønnen jobbet vaneligvis nede i bygningene, mens faren jobbet oppe. Men akkurat da flyene krasjet inn var sønnen en tur oppe i bygningen og faren nede. Sønnen døde, og faren lever antagelig den dag i dag...

 Senteret (minnemuseet) vi besøkte.

Nå bygges det på Ground Zero.

(Trykk på bildene hvis du vil ha dem større).

I kveld går filmen World Trade Center på Tv2. Den skal jeg se!

xoxo Synne, hvil i fred (passer det, eller ble det litt klissete?:D) :)