Venner for livet

Skal dere høre noe kult? Her om dagen hadde jeg en aha-opplevelse. Eller, det kan vel egentlig ikke kalles det. Hva skal jeg si da? En åpenbaring kanskje. Uansett, jeg tenkte på vennene mine. De næreste og de fjerneste. Og da skjønte jeg noe. Noen ganger kan det kanskje være vanskelig å skille mellom de vennene du vil ta vare på, og de du bare er venn med fordi det er sånn det skal være. Så fant jeg ut hva alle de gode vennene mine har til felles: At jeg er stolt over å være venn med dem. Det er faktisk sant. Gå gjennom vennelista di, hvem av dem er du virkelig stolt over å være venn med? Det er sånn man vet hvem som er ekte, og hvem du egentlig bare (ja, det er hardt og brutalt, men;..) kan kutte ut. Hvilke venner er du stolt over å kunne kalle din venn? Det handler ikke bare om at du er stolt av deres egenskaper, selvfølgelig er du stolt over vennen din hvis hun/han har gjort noe kult eller bra en gang, men det handler om å være stolte av dem hele tiden. Det trenger ikke å være at de har en konkret egenskap som kan stadfestes at er der og er god, som tegning, diktnig eller fotballspilling, men at du er stolt over å kunne kalle vedkomne en venn. Kanskje til og med en god en også? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det mer (det er i alle fall veldig logisk i hodet mitt, jeg vet ikke med deres?) enn det. Det er nå engang sånn det er for meg. For venner du bare er venner med fordi du burde være det, de kan bare kuttes ut. Det eneste de gjør for deg er å dra deg ned å rote til hodet ditt og gjøre deg trist eller fortvilet. Dette er i alle fall min "regel", og den er fin å ha.

xoxo Synne, det er 1.november i dag:)