Lady Genuine

Da var Lady Gaga både sett og opplevd. Det var en strålende konsert som hadde alt jeg forventet og enda litt til. Det var hyppige scene - og klessift. Det virket nesten som om det var utbytte av kulisser som var det viktgste, også byttet hun "like så godt" antrekket også. Det aller beste med hele showet var at hun snakket så mye til publikum, det elsker jeg. Selv om hun sikkert sier det samme til alle byene hun besøker, så var det flott for det. Jeg syntes kanskje at det til tider ble litt i overkant klisjé, det var fryktelig mye kliss og jeg syntes at hun til tider ikke var helt troverdig, men hun var stort sett det. Og det er greit uansett, for det er Lady Gaga.  Oppvarmingsbandet, Semi Precious Weapons, var også veldig bra, tror jeg kommer til å høre mer på dem.

Mitt absolutte favorittøyeblikk gjennom hele showet varte kun i et nanosekund. Det høres kanskje teit ut nå, men hun fortalte oss at hun hadde vært i studio i 48 timer her i Oslo. Også, himlet hun liksom litt sånn oppgitt med øynene. Det er vanskelig å forklare, men hun sukket med øynene på en måte. Og det øyeblikket alene var verdt alle pengene og fortsatt litt. Da fremsto hun som så, mennesklig. Hun har humor hun også, hun blir sliten hun også. For selv om vi daglig blir eksponert for "kjendisene er som oss-spaliter" i ukebladene, så oppleves det ikke at de er det. Men sånn følte jeg det på konserten. Akkurat i det øyeblikket. Jeg finner ikke noe bedre ord enn mennesklig å forklare det med. Også humret liksom salen litt etterpå. For det var jo et morsomt sukk. Jeg tror at grunnen til at gikk så innpå meg var at Lady Gaga for mange, meg selv inkludert, fremstår/-sto som veldig robotaktig. Hun produserer hitlåt på hitlåt, hun skaper trender og hun produserer som en maskin. Og det er nettopp det det blir til slutt, hun fremstår som en maskin. Et produkt av en nøye uttenkt markedføringsidè hvor forskere i hvite frakker med bandlogoer på har funnet fram til akkurat hvilken type artist som vil appelere mest til dagens publikum, og dermed dra inn mest spenn. Men i det øyeblikket lærte jeg at hun overhodet ikke er noe slikt. Hun er virkelig virkelig. Og det gjør henne jo bare enda mer utrolig.

Det hjalp også litt at hun var sånn ca RÅbra live. Ikke noe playback her nei.

Favorittnummeret ble Paparazzi fordi de hadde gjort så mye ut av det. De gikk på glitterveien og ble forfulgt av en gedigen fisk, som jo da var The Monster Ball. Speachless var også bra.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at da jeg dro fra konserten følte jeg meg som et helere menneske, som virkelig skulle tørre å være den Synne jeg er dyptdyptdypt inne. At jeg aldri skulle bry meg om andre, og i alle fall ikke de rike jentene med små pupper, men jeg ble ikke så påvirket. Så selv om jeg faktisk satt med litt klump i halsen midt i konserten fordi jeg følte at det var så fantastisk, så dro jeg derifra og følte at Lady Gaga bare var ti ganger kulere nå enn før, og ikke at jeg nødvendigvis var det. Kanskje var det det som var tanken bak det hele?

Men dere, vi skylder klisjèene på USA og den komersielle baktanken på plateselskapet, ruller teriningen og lander på 6.

xoxo Synne, speachless:)