Kjære matematikk

Jeg skjønner at du for mange kan gjøre livet både enklere og verdt å leve, men for meg er det dessverre helt motsatt. Jeg skjønner at du helst vil menge deg med professorer på støvete universiteter og fryde deg med x og y og hypotenus og potenser, men det er slik at du også må tilbringe fem timer i uka med meg, om ikke mer. Det hadde da vært veldig hyggelig om du kunne gjøre deg litt mindre for meg. Legge igjen alle eksponentene dine på universitetet og ydmykt tilbyde meg de enkleste stykker sjeldent vanskeligere enn pluss og minus. Ok, greit, du kan godt også ta med dine gode venner, parantesene - husk begge to hvis ikke blir det krøll. Selv om du sikkert vil at jeg skal forstå deg så er du ikke akkurat noe barnekryssord for sånne som meg, så nå er det på tide at du innser at jeg ikke kommer til å takle en som deg. Du har så mange sider jeg helst vil slippe å kjenne, og dessverre har du sem regel bare én løsning. Jeg liker det litt mer difust jeg, men du vil vel ikke akkurat diskutere, da sender du vel standarformene etter meg som tiss i motvind. Jeg ser helst at vi slutter å se hverandre nå, og kjære deg: Det er ikke meg - det er deg.

xoxo Synne, sliten:)